Tanker..

Jeg hater å miste kontrollen, ikke kunne styre mine egne tanker, følelser og tåpelige valg. Jeg hater å bli svak, og samtidig vise det..

Som alle andre jenter elsker jeg våren og hva den gjør med oss, gløden man får og all yren i lufta.

Du gjorde inntrykk på meg, våren i fjor, da våren var på sitt beste og jeg hadde alt å vinne og ingenting å tape. Jeg mistet fotfestet, lot meg rive med og lot blodet bruse, det var jo vår.

Men, like fort som du dukket opp var du borte, tom og fortvilet satt jeg der med hodet fullt av tanker. Sint på meg selv fordi jeg gjorde meg svak, og viste deg det. Du fortjente det ikke, du forsto ikke..

Våren glemmes og går over i sommer, så høst og den kalde vinteren. Atter en ny vår springer ut og der er du. Plutselig står du der, med forklaringen jeg har ventet på, men som jeg samtidig ikke vil ha.

Hadde det vært bedre å ikke vite?

Samvittigheten melder sin ankomst fra den dårlige siden og maktesløsheten tar igjen over kontrollen..

Det var ikke din skyld!
Det var ikke min skyld!

Det var timing.. dårlig timing!